Prøvde så hardt jeg bare kunne å manne meg opp til nok et farvel med KR og maange fine mennesker, men det ble nok en gang et svært tårevått farvel..
Forlot min kjære hjemby på fredags morgen for å tilbringe fire dager med mine kjære i oslo.
Da jeg satte meg ned helt alene på sete 7C på KSU-OSL, gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke hadde noen andre enn bare meg selv å stole på og ikke minst å snakke med.. (bra flyturen fra kr til oslo ikke tok mer enn 50 min).
iPodn ble skrudd av og på, snudd opp-ned og bak-fram ca. hundre ganger før flyet landet i hovedstaden. Da jeg gikk for å hente den allerede overvektige kofferten min, innså jeg nok engang at det var kun meg i hele verden jeg hadde akkurat da. Men det gjorde merkelig nok slik at jeg følte meg helt utrolig selvstendig.
Utrolig selvstendig gjort av meg, der gikk jeg helt for meg selv bortover rullebåndet på vei til å hente kofferten min.. Og enda verre ble det da jeg skulle, på egen hånd, kjøpe billett til flytoget og ta det helt alene inn til sentralbanestasjonen. Jeg gikk av toget, inn på enorme Oslo S og satte meg rett ned på den overvektige kofferten min. Tusen, kanskje tretusen mennesker gikk rundt meg med dresser, barnevogner, iskremer, kaffekopper fra narvesen, dagsavisen med de aller siste nyhetene og brydde seg kun om seg selv og sine egne hverdagsproblemer. Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som akkurat da. Heldigvis kom Eva og Anne Marte og reddet meg, og vi dro hjem til AnneM.
Helga ble brukt til sightseeing, festing, kinogåing, restaurantgåing og mye mye kos!
Nok et tårevått farvel, denne gangen med oslostudentene mine. Og plutselig satte jeg på flytoget igjen, denne gangen på vei til gardermoen for å forlate landet for et hyggelig gjensyn med fantastiske ausatralia og sydney.
Da jeg kom på gardermoen denne gangen var det tre ”ukjente” men svært søte og blide jenter som møtte meg. Kine, Cecilie, Solfrid og Elisabeth, fire av de fem kjekke samboerne mine. Vi tok med oss bagasjen vår og gikk til gaten, der satt det rundt 50 andre studenter som skulle være med samme fly og gå samme studier. Det var ikke før vi gikk om bord og satte oss på flyet at vi innså at vi faktisk hadde en 26 timers lang reise foran oss.. Det var helt rart å sitte på flyet sammen med så mange ukjente studenter, som helt sikkert blir bekjentskaper snart.
Reisen gikk smertefritt. Utrolig hva man kan underholde seg selv med på en så lang tur, ipod, jatting, soving og tv var selvsagt til god hjelp.
Før vi visste ordet av det, stod vi på Sydney Airport. Back on track! Fantastisk. Varmt, klamt og herlig!
Vi sjekket inn på Base og møtte en ganske så trøtt Kristin på rommet(samboer nr. 5).
De to første dagene ble brukt til litt innkjøring av døgnrytme, rebusløp, sightseeing og ellers diverse andre ting man kan gjøre i en by på størrelse med london og innbyggertall på lik linje med norges.
I går var vi på informasjonsmøte på skolen, som for øvrig er samme skole som harry potter går på. Kine trodde med engang hun ble Hermine da hun gikk inn to meter høye porten til skolen. Drøyt møte, som for øvrig de fleste informasjonsmøter bruker å være.. Men vi vet i hvert fall hvor første time på mandag vil foregå. Herregud, skole igjen nå.. det blir litt av en omstilling, men jeg stiller med sterk positivitet og entusiasme(som vanlig).
I dag har vi vært på visning. Leiligheta var kjempefin og nå venter vi bare på svar på om vi får den og evt. når vi kan flytte inn. Vi krysser fingrene for at det går i orden i løpet av uka.
Så her sitter jeg altså, på Base i Sydney, akkurat et år etterpå. Herlig herlig!
Fortsettelse følger…
Cheers!
